GUDS UTVALGTE FOLK
av Jostein Gaarder

ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie, skriver Jostein Gaarder.
(Først publisert: 05.08.06 Oppdatert: 11.08.06 kl. 18:14 )

INGEN VEI TILBAKE. Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie.

Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme.

Grenser for toleranse.

Det er grenser for vår tålmodighet, og det er grenser for vår toleranse. Vi tror ikke på guddommelige løfter som begrunnelse for okkupasjon og apartheid. Vi har lagt middelalderen bak oss. Vi ler beklemt av dem som fortsatt tror at floraens, faunaens og galaksenes gud har valgt seg ut et bestemt folk som sine favoritter og gitt dem morsomme steintavler, brennende busker og license to kill.

Vi kaller barnemordere for barnemordere og aksepterer aldri at slike har noe guddommelig eller historisk mandat som kan unnskylde deres skjenselsgjerninger. Vi sier bare: Skam over all apartheid, skam over etnisk rensing, skam over samtlige terroranslag mot sivilbefolkning enten de begås av Hamas, Hizballah eller staten Israel!

Skruppelløs krigskunst.

Vi erkjenner og tar inn over oss Europas dype ansvar for jødenes skjebne, for den skjendige mobbingen, pogromene og Holocaust. Det var historisk og moralsk nødvendig at jødene fikk sitt eget hjem. Men staten Israel har med sin skruppelløse krigskunst og sine motbydelige våpen massakrert sin egen legitimitet. Den har systematisk forbrutt seg mot folkeretten, internasjonale konvensjoner og et utall FN-resolusjoner og kan ikke lenger forvente beskyttelse fra samme hold. Den har teppebombet verdens anerkjennelse. Men frykt ikke! Trengselstidene er snart over. Staten Israel har sett sitt Soweto.

Vi er ved vannskillet nå. Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen.

Uten forsvar, uten hud. No defence, no skin

Måtte ånd og ord blåse Israels apartheidmurer overende. Staten Israel eksisterer ikke. Den er uten forsvar nå, uten hud. Må verden derfor se i nåde til sivilbefolkningen. For det er ikke de sivile enkeltmennesker våre domsprofetier er rettet mot.

Vi vil alt folket i Israel vel, alt vel, men vi forbeholder oss retten til å ikke spise Jaffa-appelsiner så lenge de smaker vondt og er giftige. Det var overkommelig å leve i noen år uten de blå apartheiddruene.

De feirer triumfene.

Vi tror ikke at Israel sørger mer over førti drepte libanesiske barn enn de i mer enn tre tusen år har jamret over førti år i ørkenen. Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som "passende straff" for det egyptiske folk. (I den fortellingen opptrer Herren Israels Gud som en umettelig sadist.) Vi spør oss om de fleste israelere mener at ett israelsk liv er mer verdt enn førti palestinske eller libanesiske.

For vi har sett bilder av israelske småpiker som skriver hatske hilsener på bombene som skal slippes over sivilbefolkningen i Libanon og Palestina. Israelske småpiker er ikke søte når de kroer seg av fryd over død og pinsel på den andre siden av frontene.

Blodhevnens gjengjeldelse.

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med "øye for øye og tann for tann". Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om "øye for øye og tann for tann".

Han sa: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem". Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: "Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak".

Barmhjertighet og tilgivelse.

Vi anerkjenner ikke det gamle Davidsriket som normgivende for det 21. århundres kart over Midtøsten. Den jødiske rabbi hevdet for to tusen år siden at Guds rike ikke er en krigersk gjenreising av Davidsriket, men at Guds rike er inni oss og iblant oss. Guds rike er barmhjertighet og tilgivelse.

To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk. Allerede på hans tid opererte de første sionistiske terrorister.

Israel hører ikke.

I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker - kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: "Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?" Vi aksepterer ikke bortføring av soldater. Men vi anerkjenner ikke deportasjon av hele folkegrupper eller bortføring av lovlig valgte parlamentsmedlemmer og regjeringsmedlemmer heller.

Vi anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke den av 1967. Det er staten Israel som ikke anerkjenner, respekterer og bøyer seg for den folkerettslige staten Israel av 1948. Israel vil ha mer, mer vann og flere landsbyer. For å oppnå dette vil enkelte med Guds hjelp ha en endelig løsning på palestinerspørsmålet. Palestinerne har så mange andre land, har enkelte israelske politikere hevdet, vi har bare ett.

USA eller verden?

Eller som staten Israels høyeste beskytter uttrykker det: "May God continue to bless America." Det var et lite barn som bet seg merke i det. Hun vendte seg mot sin mor og sa: "Hvorfor avslutter presidenten alltid sine taler med å si God bless America? Hvorfor sier han ikke God bless the world?"

Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: "Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?" Det var han som skrev så vakkert om "Jøden" og "Jødinden". Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.

Sindighet og miskunn.

Vi anerkjenner ikke staten Israel. Ikke i dag, ikke i skrivende stund, ikke i sorgens og vredens time. Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse.

Fred og fritt leide for den evakuerende sivilbefolkning som ikke lenger har noen stat som kan beskytte dem. Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus nå, sårbare som langsomme karavaner av palestinske og libanesiske flyktninger, forsvarsløse som kvinner og barn og gamle i Qana, Gaza, Sabra og Shatila. Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!


Translation of Jostein Gaarder's article in Aftenposten, August 5, 2006
by Judith Winther

GOD'S CHOSEN PEOPLE
Jostein Gaarder

ISRAEL IS HISTORY. We no longer recognize the State of Israel. There is no way back. The State of Israel has raped the world's recognition and will not obtain peace until it lays down its weapons. The State of Israel in its current form is history, writes Jostein Gaarder.

NO WAY BACK. It is time to rehearse a new lesson: We no longer recognize the State of Israel. Vi could not recognize the apartheid regime in South Africa, and we did not recognize the Taliban regime in Afghanistan. And there were many who did not recognize Saddam Hussein's Iraq, or the ethnical cleansing of the serbs. Now we must get used to the thought: the State of Israel in its current form is history.

We do not believe in the notion of God's chosen people. We laugh at this people's whims and weep over its misdeeds. To behave as God's chosen people is not only stupid and arrogant, but a crime against humanity. We call it racism.

Limits for tolerance

There are limits for our patience, and there are limits for our tolerance. We do not believe in divine promises as grounds for occupation and apartheid. We have put the Middle Ages behind us. We laugh uneasily at those who still believe that the god of fauna, flora, and galaxies has chosen out a particular people as his favorite and given it funny stone tablets, burning bushes and a license to kill.

We call child-murderers child-murderers and will never accept that such people have a divine or historical mandate that can excuse their infamous deeds. We simply say: shame on all apartheid, shame on ethnic cleansing, shame on all terrorist strikes against civilians, whether commited by Hamas, Hizballah, or the State of Israel!

Unscrupulous art of war

We admit and accept fully Europe's deep responsibility for the fate of the Jews, for the disgraceful harassment, the pogroms and the Holocaust. It was historically and morally necessary that the Jews got their own home. But the State of Israel has with its unscrupulous art of war/warcraft and repulsive weapons massacred its own legitimacy. It has systematically violated international law, conventions, and countless UN resolutions and can no longer expect protection from these quarters. It has carpet-bombed the world's recognition. But fear not! The hard times are soon over. Israel has seen its Soweto.

We are at the watershed now. There is no way back. The State of Israel has raped the world's recognition and will not get peace before it lays down its weapons.

Without defense, without skin

May spirit and words blow Israel's apartheid walls down. The State of Israel does not exist. It is without defense now, without skin. May the world thus have mercy on the civilian population. For it is not toward the individual civilian our prophecies of doom are aimed at.

We wish the people of Israel well, everything well, but we reserve the right to not eat Jaffa oranges as long as they taste bad and are poisonous. It was manageable to live for some years without the blue apartheid grapes.

They celebrate the triumphs

We do not believe that Israel mourns more over forty killed Lebanese children than they for more than three thousand years have wailed over forty years in the desert. We take note that many Israelis celebrate such triumphs the same way they once rejoiced the Ten Plagues as "suitable punishment" for the Egyptian people. (In this story the Lord, the God of Israel appears as an insatiable sadist). We ask ourselves whether most israelis think that one Israeli life is worth more than forty Palestinians or Lebanese .

For we have seen the pictures of little Israeli girls who write hateful greetings on the bombs that are to be dropped over the civilian population of Lebanon and Palestine. Israeli little girls are not cute when they strut with glee at the death and torture on the other side of the fronts.

Retribution of the vendetta

We do not recognize the rhetoric of the State of Israel. We do not recognize the the bloody spiral of retribution of the vendetta with "an eye for an eye and a tooth for a tooth." We do not recognize the principle of ten thousand Arab eyes for one or two Israeli eyes. We do not recognize collective punishment or population slimming diets as a political weapon. Two thousand years have passed since a Jewish rabbi criticized the ancient doctrine of an "an eye for an eye and a tooth for a tooth."

He said: "All that you would have others do unto you, you should do unto them" We do not recognize a state that is founded on anti-humanitarian principles and on the ruins of an archaic national religion and war religion. Or, as Albert Schweitzer put it: "humanity is to never sacrifice a human being for a cause."

Compassion and forgiveness

We do not recognize the old kingdom of David as a norm for the 21st century's map of the Middle East. The Jewish rabbi proclaimed two thousand years ago that God's kingdom is not a warrior restoration of David's kingdom, but that God's kingdom is within us and among us. God's kingdom is compassion and forgiveness.

Two thousand years have passed since the Jewish rabbi disarmed and thoroughly humanized old war rhetoric. Already in his time the first Zionist terrorists were operating.

Israel does not listen

For two thousand years, we have reiterated the curriculum of humanism, but Israel does not listen. It was not the Pharisean that helped the man in the ditch who had been robbed. It was a Samaritan, today we'd say a Palestinian. Because first we are human - Christian, Muslim, or also Jew. Or as the Jewish rabbi said: "And if you salute your brethren only, what more do you do than others?" We do not accept the abduction of soldiers. But we do not recognize the deportation of whole populations and the abduction of lawfully elected parliamentarians or members of a cabinet, either.

We recognize the State of Israel of 1948, but not of 1967. That is the State of Israel that doesn't recognize, respect, and defer to the international legal Israeli state of 1948. Israel wants more - more water, and more villages. To achieve this some enlist God's help to find a final solution to the Palestinian question. The Palestinians have so many countries, some Israeli politicians claim, we have only one.

USA or the world?

Or as Israel's highest protector puts it: "May God continue to bless America." It was a little child that noted this. She turned to her mother and asked: "Why does the president always end his speeches with God bless America? Why doesn't he say God bless the world?"

Then there was a Norwegian poet [Henrik Wergeland] who exclaimed the following childlike sigh: "Why does Humanity so slowly progress?" It was he who wrote so beautifully about "The Jew" and "The Jewess" [two epic poems by Wergeland]. But he rejected the notion of God's chosen people. Personally he called himself a Muslim.

Calm and mercy

We do not recognize the State of Israel. Not today, not as we write this, not in our hour of sorrow and wrath. If the entire israeli nation should fall under its own acts and parts of its population must flee their occupied areas back into another Diaspora, then we say: May their surroundings stay calm and show them mercy now. It is for ever and always a crime without any mitigating circumstances to to lay a hand on refugees and the stateless.

Peace and safe passage for the evacuated civilian population who no longer have a state that can protect them! Don't shoot at the refugees! Don't aim at them! They are as vulnerable as snails without their snail shell now, vulnerable like slow-moving caravans of Palestinian and Lebanese refugees, defenseless as the women, and the children, and the old in Qana, Gaza, Sabra and Shatila. Give the Israeli refugees shelter, give them milk and honey!

Let not one Israeli child pay with his life. Too many children and civilians have already been murdered.

Til Emneoversigten

Til Forsiden